Jeg hater å lese.
Spesielt akademiske bøker.
Jeg kan ikke fatte hvorfor noen lider seg gjennom slik tørr litteratur. Gleden av læring blir ikke trykket på de slitne, demotiverende, plastikk-aktige sidene.
Lærebøkene er laget med en sær type papir. Lakkert med noe som likner gift. Armene svekkes når giften siver igjennom hånden hver gang en skal bla om til neste side. Om du i det hele tatt kommer så langt. Lik som klisjéen i all type media, krever det mengder med energi for å holde seg våken når en leser studiebøker. Mine, og mange andre øyne, faller ned mellom de svarte ordene i standard font før vi gir opp og mister motet.
Hver gang jeg begynner å lese, får jeg en ubeskrivelig følelse av hodet som sveller og synet som vider. Kun kort tid etter, kryper sensasjonen om å sveve lett inn på kroppen, og den vugger ustabilt i en sjø av tanker.
De nye følelsene gir meg en klarhet i sinnet som graver opp de dypeste følelser, samtidig som jeg trasker gjennom hvert enkelt ord i setningene som flyr forbi uten en tanke om hva de betyr. Forståelig så ødelegger dette enhver lese økt, når tiden blir brukt til å glane systematisk på symboler i rekkefølge.
De sjelløse setningene er som bakterier og virus som trenger seg inn i kroppen, og immunforsvaret stresser med ordre fra hjernen, om å nøytralisere informasjonen på all bekostning. Hjernen strever for at den ikke skal kunne lagre informasjon den anser som meningsløs. Selv informasjon som er interessant får hjernen min til å gå i tilintetgjørelsesmodus og utløse melatonin.
Det er mange mulige grunner til at hjernen mister all evne til å lære. Noen av dem skyldes stresset som påføres av tvangen til å lære. Viten om at kunnskapen bare blir brukt en gang for å så bli slettet kort tid etter, hjelper ikke lære lysten. Alle sine hjerner har forskjellige kombinasjoner av grunner som gjør dem destruktive. Jeg argumenterer for at den vanligste grunnen er utmattelse. At den indre flammen har sluknet.
Jeg har slukket. Jeg tror mange har det. Det eneste som for meg opp om morgenen er det sosiale, det kreative og håpet om at flammen skal tennes igjen. Det eneste som får meg i sengs om kvelden, er muligheten til å være i drømmeland. For i drømmeland har jeg og kan leve i evighet. Jeg misunner de som ikke brenner ut, og håper flammen deres aldri slukner.